Instagram Story Save
Free Save Instagram Story, Reels, Photo, Video, Highlights, IGTV online
robinlarsen
Robin Larsen
everyone's favorite professional fanboy
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
this is me and monika dropping hints that the @moykamusic merch store is officially open. rate our efforts out of 10 and go buy some
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
lady gaga's mayhem ball tour was lowkey life-changing, and i can't believe i got to experience it twice
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
kjære pappa, i morgen starter jeg i ny fulltidsjobb, men i dag er det et år siden du gikk bort, og det gjør fremdeles vondt å vite at jeg aldri får fortalt deg at det endelig ordnet seg. jeg savner å kunne droppe slike ting helt ut av det blå mens vi spiser middag sammen og at du setter maten i vranga av sjokk og nærmest kveles. det gjorde alltid vondt å le av det, men du vet jo hvordan det er, du hadde jo gjort det samme - bare enda høyere. det gjør også vondt å vite at du aldri får møtt kjæresten min, for jeg vet at du hadde likt han. og jeg vet hvor mye du maste om at jeg måtte ta lappen så jeg kunne kjøre deg rundt, men nå har jeg endelig startet prosessen og jeg passerer graven din hver kjøretime. kjøreskolen bruker til og med favorittbilen din, en ford mustang, jeg ser på det som et slags tegn. jeg bare hater meg selv for at det tok så lang tid, for vi skulle jo ha kjørt rundt sammen, du og jeg.
jeg hører fremdeles stemmen din i omtrent alle valgene jeg tar. om jeg spiser nok, sover nok. om jeg drikker for mye, trener for mye. om jeg ringer mamma nok, besøker onkelungene mine nok. i sommer har jeg plukket moreller og tenkt på våre endeløse diskusjoner som alltid ble til krangler om det faktisk var moreller eller kirsebær jeg hadde plukket da vi gikk turer ute sammen. jeg smiler enda, for faen så sta du var. man lurer jo på hvor jeg har det fra?
jeg husker ingenting av det første halvåret etter du døde. jeg blacket på en måte ut og våknet igjen i februar, men jo mer tid som passerer så blir både hjertet og hodet sakte, men sikkert fylt med minner fra barndommen jeg nærmest hadde glemt, som tetter hullene fra det halvåret jeg mistet. selv om det er fremdeles er tungt blir det heldigvis noe lettere å leve med dag for dag, og jeg prøver for det meste å tenke på deg og le istedenfor å bare gråte. jeg prøver å aldri stoppe meg selv fra å tenke på deg, uansett hvor vondt det er, men jeg savner deg sånn, paps. jeg går daglig med smykkene og ringene dine, skjortene og skinnjakkene, og selv om ingenting lukter som deg lenger, så vet jeg at du uansett er her med meg. jeg ser etter deg i alle nordlys, så jeg håper jeg ser deg igjen på nattehimmelen snart. fy faen.
Story Save - Best free tool for saving Stories, Reels, Photos, Videos, Highlights, IGTV to your phone.
Story-save.com is an intuitive online tool that enables users to download and save a variety of content, including stories, photos, videos, and IGTV materials, directly from Instagram. With Story-Save, you can not only easily download diverse content from Instagram but also view it at your convenience, even without internet access. This tool is perfect for those moments when you come across something interesting on Instagram and want to save it for later viewing. Use Story-Save to ensure you don't miss the chance to take your favorite Instagram moments with you!
Our advantages:
No Need to Register
Avoid app downloads and sign-ups, store stories on the web.
Exclusive High-Quality
Stories Say goodbye to poor-quality content, preserve only high-resolution Stories.
Accessible on All
Devices Download Instagram Stories using any browser, iPhone, Android.
Completely Free to Use
Absolutely no fees. Download any Story at no cost.
Frequently Asked Questions
- 1. Go to the Instagram Story Downloader tool.
- 2. Next, type the username of the Instagram profile into the provided field and click on the Download button.
- 3. You'll then see all the Stories that are available for the current 24-hour period. Select the ones you want and hit Download.